Å forelske seg mens hjertet brister

«Du sier aldri fine ting til meg» sa han fraværende og så ned i kortstokken, og hjertet mitt knuste i tusen biter.  Jeg husket alle kveldene jeg holdt hånda hans, alle tekstmeldingene ved midnatt – tekstmeldinger som aldri ble besvart. Jeg husker de dårlige karakterene han kom hjem med, hvordan jeg strøk håret hans og sa at det kom til å gå bra. Jeg husker å trosse hjertebank og svette håndflater og klump i halsen fordi jeg ville være der og se bandet hans spille, på tross av folkemengde og angst. Alle mine forsøk på å nå fram var mislykkede.

«Du snakker aldri om VÅR framtid du heller, bare din egen!» sa han ved konfrontasjon, og hjertet falt fra hverandre igjen.  Jobbene jeg hadde pratet om å ta, de med turnuser som ga meg flere uker fri så jeg kunne fly over på besøk mens han var opptatt med studier om noen år…

«Jeg hadde giftet meg med deg, vet du» sa jeg. Så drakk jeg resten av ølen, tok veska mi og gikk.

sos

jeg har nådd det laveste av det lave. han skal ikke få ødelegge selvtilliten min mer nå. jeg blir skamfull av å tenke på at han som skulle være så bra for meg har fått dra meg ned i søla, tilbake til selvdestruktive. jeg tenker de tankene og gjør de tingene som jeg trodde jeg la bak meg på ungdomsskolen.

her hadde jeg tenkt til å føre på JEG TRENGER [noe] AKKURAT NÅ. men hva noe er, det er jeg ikke så sikker på lenger. jeg er rådvill og skamfull og full av hjertevondt. hjelp hjelp hjelp

06.04.

jeg blør. og tenker på det jeg skyller ut av kroppen. jeg har ingen jeg kan dele denne følelsen med. for jeg tråkker på alle jeg elsker, og de tråkker på meg og. til slutt kommer jeg til å sitte her alene. ensomheten skriker, og samtidig skyller jeg et befrukta egg ut av livmora.

fitte

det er sollyset som vekker meg. jeg åpner øynene og ser nedover en naken kropp – min nakne kropp – som skamfullt har samlet seg til en svett klump under dyna. en drøss med klær ligger strødd utover rommet. jeg soper sammen undertøyet mitt fra en krøll på gulvet. børster på håret. kjenner en svak kvalme komme smygende i magen, og kniper øynene sammen.

jeg klarer ikke huske hva som egentlig skjedde. svake glimt spinner for netthinnen, som en kvalmende karusell. munn mot munn, munn mot hals, munn mot alt. gåsehud, knapper, svette og kjærtegn. alt glir over i hverandre. jeg kniper øynene sammen, kjenner etter på kroppen. tinningene dunker, nakken er stiv. underlivet er vått, klamt og sårt. jeg føler for å rope, men det er bare innsiden som får lov.

fittefest og fittesprit og fittehukommelse!

som et svar på min indre frustrasjon får jeg et øyeblikk med innglimt i gårsdagen. en andpusten stemme hvisker meg i øret, spør om noe. mitt hode rister avkreftende, min stemme sier det går bra. FITTE. jeg må på apoteket.

men apoteket er stengt. i dag og i morgen og i evigheter framover. jeg teller dager i hodet, timer. nei, det går ikke. jeg begynner en desperat romstering i skuffer, vesker og toalettmapper etter restepiller. 7 p-piller kan være en god erstatning for angrepille leste jeg en gang. jeg finner 5. sluker dem så fort som en sliten kropp godtar.

jeg slår på mobiltelefonen og venter på at han skal ringe. han jeg lovet å ikke gjøre dette mot. men han har enda ikke prøvd å få tak i meg på noen måte. kanskje han ikke har dekning der han er? stemmen fra gårsdagen har derimot lagt igjen meldinger på svareren min allerede, men jeg orker ikke å høre hva den har å si. jeg trekker pusten hardt og lenge inn, og så kryper jeg godt inn under dyna igjen og håper at alt skal være over snart

borte

det skjærer i sjela at jeg ikke besøker familien din lenger. de minner sånn om deg. johanne er så lik deg at det slår pusten ut av meg. jeg tenker på mannen din. den vakre, sterke og modige mannen din. han har fått seg en annen nå, han har kommet seg videre og holdt familien i gang. hva tenker han når han ser på jentene sine? er det like vondt for han som det er for meg? han må se deg i dem hele tiden.

jeg tenker ofte på hvor skuffet du hadde vært over utfallet. over hvor feig jeg er som løper fra deg og ditt, så det skal gjøre mindre vondt. du var den ene som hadde tro på meg uansett. jeg jobbet hardt for å bli den du alltid sa jeg kunne bli, men du rakk ikke å se meg fullføre. og uten deg skled alt ut, og jeg fikk aldri aldri sagt hvor viktig du er.

og nå er du borte, og herregud så mange ganger jeg nå skriver om dette for å få utløp. dette er den eneste måten jeg kan gjøre det på, men det hjelper jo ikke.

jeg tenker vonde tanker som jeg nesten angrer på

jeg hører på into the west på repeat og griner. tenker at det var mammaen min som skulle ha dødd i stedet, ikke den varme og gode mammaen som knuget barna sine inntil seg og sa at de var flinke. mammaen som selv på sitt sykeste, der alt hun foretok seg var vondt og vanskelig, ville høre om mitt liv slik at hun kunne oppmuntre og være stolt. hver gang jeg fortalte henne om noe nytt jeg hadde fullført eller ville prøve å få til, så glitret det i øynene hennes og det varmet opp hele meg og jeg var så utrolig trygg. hvorfor måtte den flinke mammaen dø når min mamma levde videre rett over gata? det tenker jeg.  og så får jeg dårlig samvittighet som svir nesten like mye som savnet.

ferie? allerede? shit.

det ligger klær og toalettsaker strødd rundt i leiligheten. jeg stresspakker. vi skal på hyettetur sammen, noe alle andre allerede har stemplet som en dårlig idè. de har jo et poeng. et vinglete forhold, en hytte på geilo, ingen hjemreise før søndag. jeg krysser fingrene og prøver å ikke grine.

19198 timer

det var først da du var helt og definitivt borte at jeg forstod hvorfor folk velger å tro på et liv etter døden. du møtte døden med våkent blikk. du ville ikke forlate oss, men du var aldri redd. ikke mannen din heller.

jeg tror aldri jeg kan glemme den kvelden da dere kom tidlig hjem fra kino, og du måtte fortelle meg at leveren din hadde gitt opp kampen. begge smilte dere skjeve smil, begge ville berolige meg. MEG. den friske sekstenåringen i gangen deres. dere visste godt hva det hele betydde, men aller først måtte dere roe ned hun som ikke var i ferd med å dø.

det var han som kjørte meg hjem. jeg satt musestille og knyttet never. jeg bet meg i leppa, ville ikke tenke på hva alt sammen innebar. hva gjør egentlig en lever? javel, så er den stor og brun og alt det der, men GJØR DEN NOE? hva så om hennes skrudde seg av for en stund? tarmene gjorde det samme for bare noen måneder siden! midlertidig, sa hun da. hun kunne vise meg posen på magen med et spøkefult smil. midlertidig. det var nok dette også…  men de skjeve smilene satt klistret på netthinnen. og med ett ble tankerekken avbrutt av blodsmaken som bredte seg i munnen da tennene brøt gjennom leppa. jeg åpnet munnen og da smatt ordene gjennom.
«det er så urettferdig. så helt utrolig urettferdig!»

åh, så rolig han var da. han så på meg i øyekroken og sendte meg det samme skjeve smilet.
«det kunne vært verre», sa han.
«vi kunne ha blitt syke begge to… eller tenk om noe hadde skjedd med jentene. av og til skjer ting som dette, men hvis du ser rasjonelt nok på det var vi nok ganske heldige.»
jeg kjente tennene slippe tak i leppa, og knyttnevene løsnet seg litt opp. jeg var helt lamslått av den uendelige roen hans.

du døde bare noen få uker senere.

jeg klarer ikke å finne den roen. dere hadde en klippefast tro på en mening bak det hele. på at du skulle få sveve over oss og passe på alt sammen, se barna dine vokse opp, leve en smertefri tilværelse etter så mange år med hard kamp.

jeg på min side klarer ikke å tro. alt jeg ser er et totalt mørke. og alt jeg kan tenke på er alt du aldri vil få vite, og alt jeg aldri vil få sagt.

du har vært borte i 800 dager nå. hver eneste dag kommer jeg på nye ting jeg skulle ha sagt og gjort. jeg tror ingenting på at tiden leger alle sår.

bare èn liten ting

jeg begynner å bli fryktelig lei av psykologer og rådgivere og sosionomer som avfeier angsten min fordi jeg «virker så moden og trygg og avslappa». jeg er jo ikke det i det hele tatt. men jeg har masse øvelse i å late som.

det aller første

Jeg husker ikke hvorfor. Kanskje jeg ikke ville være med henne hjem den dagen, kanskje jeg ikke ville ta på meg støvlene. Hva som faktisk var grunnen til det som skjedde den gangen hun hentet meg på skolen klarer jeg ikke grave fram fra tåka som omringer mesteparten av minnene jeg har fra barndomstida. Jeg husker bare at hun ble så sint at hun rev støvler, regnbukse og jakke ned fra hylla mi og tok et fast grep i armen min. Det husker jeg godt. Det var vondt, og jeg gråt. Da strammet hun taket.

Jeg husker været også. Det hadde snødd, og det lå myk og fuktig nysnø i et tykt lag over alle gater. Det må ha vært tidlig vår, sen vinter…  Hun rykket så hardt i armen at jeg ble redd, men uansett hvor høyt jeg skrek og hvor mye jeg gråt så hun aldri ned. Blikket hennes var festet langt der framme, og hun gikk med  bestemte skritt. Gjennom gangene, ut døra og ned på skoleplassen. Den våte snøen fant fort vei gjennom sokkene og inn til tærne. Jeg skrek til, dro i armen for å rive meg løs, men hun festet grepet enda strammere og øket tempoet. Jeg måtte løpe for å holde følge, snublende og hulkende. Alt jeg klarte å tenke på var den stadig mer bitende kulda i tærne etterhvert som sokkene ble stadig våtere og de ustø skrittene mine sendte store klumper med iskald sørpe opp langs buksebeina. Den armen hun ikke brukte for å holde et fast grep rundt min overarm holdt støvlene mine. De dinglet rett til venstre for meg. Så nære at jeg nesten kunne ha nådd dem om jeg hadde strukket ut armen. Men bare nesten.

Jeg var seks år gammel. Og det er det første klare minnet jeg har av moren min.