jeg har nådd det laveste av det lave. han skal ikke få ødelegge selvtilliten min mer nå. jeg blir skamfull av å tenke på at han som skulle være så bra for meg har fått dra meg ned i søla, tilbake til selvdestruktive. jeg tenker de tankene og gjør de tingene som jeg trodde jeg la bak meg på ungdomsskolen.
her hadde jeg tenkt til å føre på JEG TRENGER [noe] AKKURAT NÅ. men hva noe er, det er jeg ikke så sikker på lenger. jeg er rådvill og skamfull og full av hjertevondt. hjelp hjelp hjelp
jeg blør. og tenker på det jeg skyller ut av kroppen. jeg har ingen jeg kan dele denne følelsen med. for jeg tråkker på alle jeg elsker, og de tråkker på meg og. til slutt kommer jeg til å sitte her alene. ensomheten skriker, og samtidig skyller jeg et befrukta egg ut av livmora.
det er sollyset som vekker meg. jeg åpner øynene og ser nedover en naken kropp – min nakne kropp – som skamfullt har samlet seg til en svett klump under dyna. en drøss med klær ligger strødd utover rommet. jeg soper sammen undertøyet mitt fra en krøll på gulvet. børster på håret. kjenner en svak kvalme komme smygende i magen, og kniper øynene sammen.
jeg klarer ikke huske hva som egentlig skjedde. svake glimt spinner for netthinnen, som en kvalmende karusell. munn mot munn, munn mot hals, munn mot alt. gåsehud, knapper, svette og kjærtegn. alt glir over i hverandre. jeg kniper øynene sammen, kjenner etter på kroppen. tinningene dunker, nakken er stiv. underlivet er vått, klamt og sårt. jeg føler for å rope, men det er bare innsiden som får lov.
fittefest og fittesprit og fittehukommelse!
som et svar på min indre frustrasjon får jeg et øyeblikk med innglimt i gårsdagen. en andpusten stemme hvisker meg i øret, spør om noe. mitt hode rister avkreftende, min stemme sier det går bra. FITTE. jeg må på apoteket.
men apoteket er stengt. i dag og i morgen og i evigheter framover. jeg teller dager i hodet, timer. nei, det går ikke. jeg begynner en desperat romstering i skuffer, vesker og toalettmapper etter restepiller. 7 p-piller kan være en god erstatning for angrepille leste jeg en gang. jeg finner 5. sluker dem så fort som en sliten kropp godtar.
jeg slår på mobiltelefonen og venter på at han skal ringe. han jeg lovet å ikke gjøre dette mot. men han har enda ikke prøvd å få tak i meg på noen måte. kanskje han ikke har dekning der han er? stemmen fra gårsdagen har derimot lagt igjen meldinger på svareren min allerede, men jeg orker ikke å høre hva den har å si. jeg trekker pusten hardt og lenge inn, og så kryper jeg godt inn under dyna igjen og håper at alt skal være over snart
det skjærer i sjela at jeg ikke besøker familien din lenger. de minner sånn om deg. johanne er så lik deg at det slår pusten ut av meg. jeg tenker på mannen din. den vakre, sterke og modige mannen din. han har fått seg en annen nå, han har kommet seg videre og holdt familien i gang. hva tenker han når han ser på jentene sine? er det like vondt for han som det er for meg? han må se deg i dem hele tiden.
jeg tenker ofte på hvor skuffet du hadde vært over utfallet. over hvor feig jeg er som løper fra deg og ditt, så det skal gjøre mindre vondt. du var den ene som hadde tro på meg uansett. jeg jobbet hardt for å bli den du alltid sa jeg kunne bli, men du rakk ikke å se meg fullføre. og uten deg skled alt ut, og jeg fikk aldri aldri sagt hvor viktig du er.
og nå er du borte, og herregud så mange ganger jeg nå skriver om dette for å få utløp. dette er den eneste måten jeg kan gjøre det på, men det hjelper jo ikke.
jeg hører på into the west på repeat og griner. tenker at det var mammaen min som skulle ha dødd i stedet, ikke den varme og gode mammaen som knuget barna sine inntil seg og sa at de var flinke. mammaen som selv på sitt sykeste, der alt hun foretok seg var vondt og vanskelig, ville høre om mitt liv slik at hun kunne oppmuntre og være stolt. hver gang jeg fortalte henne om noe nytt jeg hadde fullført eller ville prøve å få til, så glitret det i øynene hennes og det varmet opp hele meg og jeg var så utrolig trygg. hvorfor måtte den flinke mammaen dø når min mamma levde videre rett over gata? det tenker jeg. og så får jeg dårlig samvittighet som svir nesten like mye som savnet.
hei der ute 