borte

det skjærer i sjela at jeg ikke besøker familien din lenger. de minner sånn om deg. johanne er så lik deg at det slår pusten ut av meg. jeg tenker på mannen din. den vakre, sterke og modige mannen din. han har fått seg en annen nå, han har kommet seg videre og holdt familien i gang. hva tenker han når han ser på jentene sine? er det like vondt for han som det er for meg? han må se deg i dem hele tiden.

jeg tenker ofte på hvor skuffet du hadde vært over utfallet. over hvor feig jeg er som løper fra deg og ditt, så det skal gjøre mindre vondt. du var den ene som hadde tro på meg uansett. jeg jobbet hardt for å bli den du alltid sa jeg kunne bli, men du rakk ikke å se meg fullføre. og uten deg skled alt ut, og jeg fikk aldri aldri sagt hvor viktig du er.

og nå er du borte, og herregud så mange ganger jeg nå skriver om dette for å få utløp. dette er den eneste måten jeg kan gjøre det på, men det hjelper jo ikke.