jeg har funnet en ro jeg ikke trodde fantes. til helsesøster sa jeg at jeg føler meg som et lite barn igjen, for det er jo da man skal oppdage alle sinnstilstandene. men denne roen er ny, og har før bare vært her når jeg har opparbeidet meg en liten promille.
det er ikke tilfeldig, sier hun. det er alt arbeidet med deg selv, med tankene og med kroppen, som får resultater. du må ikke slutte å skrive om det, sier hun, og smiler oppmuntrende. jeg har fortalt henne hvordan det river meg opp innvendig å skyve meg gjennom alt det tåkelagte oppi hodet, jeg tror hun forstår. det er det fine med henne. hun forstår.
nå skriver jeg mye om barndom. jeg prøver å dra ut ett og ett minne og putte det i små bokser så jeg får orden. og jeg prøver å se nærmere på alt jeg har begravd. men når man ikke klarer å finne positive minner med moren sin, når alt man graver opp er utelukkende vondt, da føles alt så høpløst.
jeg har noen skriveblokksider med minner allerede. jeg tror de skal bli bok. det er drømmen. om jeg har tålmodighet og mot nok.
hei der ute 