Jeg husker ikke hvorfor. Kanskje jeg ikke ville være med henne hjem den dagen, kanskje jeg ikke ville ta på meg støvlene. Hva som faktisk var grunnen til det som skjedde den gangen hun hentet meg på skolen klarer jeg ikke grave fram fra tåka som omringer mesteparten av minnene jeg har fra barndomstida. Jeg husker bare at hun ble så sint at hun rev støvler, regnbukse og jakke ned fra hylla mi og tok et fast grep i armen min. Det husker jeg godt. Det var vondt, og jeg gråt. Da strammet hun taket.
Jeg husker været også. Det hadde snødd, og det lå myk og fuktig nysnø i et tykt lag over alle gater. Det må ha vært tidlig vår, sen vinter… Hun rykket så hardt i armen at jeg ble redd, men uansett hvor høyt jeg skrek og hvor mye jeg gråt så hun aldri ned. Blikket hennes var festet langt der framme, og hun gikk med bestemte skritt. Gjennom gangene, ut døra og ned på skoleplassen. Den våte snøen fant fort vei gjennom sokkene og inn til tærne. Jeg skrek til, dro i armen for å rive meg løs, men hun festet grepet enda strammere og øket tempoet. Jeg måtte løpe for å holde følge, snublende og hulkende. Alt jeg klarte å tenke på var den stadig mer bitende kulda i tærne etterhvert som sokkene ble stadig våtere og de ustø skrittene mine sendte store klumper med iskald sørpe opp langs buksebeina. Den armen hun ikke brukte for å holde et fast grep rundt min overarm holdt støvlene mine. De dinglet rett til venstre for meg. Så nære at jeg nesten kunne ha nådd dem om jeg hadde strukket ut armen. Men bare nesten.
Jeg var seks år gammel. Og det er det første klare minnet jeg har av moren min.
hei der ute 